Lumi Yoga Teachers Club Presenterer Yogaprofilen

Julia Rippel - YogaMatta.no

 

Navn: Julia Rippel

Studio: Yogamatta.no – online yoga

Sted: Kristiansand

Nettsted: www.YogaMatta.no

 

Hvorfor startet du med yoga?

Da jeg var liten og ikke fikk sove pleide mamma å sette seg på sengekanten min og lede meg gjennom en dyp avspenning. Det var nok der det startet for meg.

Da jeg var 16 år gammel begynte jeg veldig forsiktig å utforske den fysiske delen av øvelsen, hovedsakelig Yin Yoga, selv om jeg på det tidspunktet ikke ante at  det fantes noe som het det. Jeg bare krøp sammen i forskjellige stillinger og ble der over lengre tid. Og uten veiledning eller noen særlig forståelse for hva yoga var, lærte jeg gjennom disse øvelsene å bare være tilstede med intensiteten i livet mitt og ta del i min egen opplevelse akkurat slik den er. Da jeg noen år senere begynte å fordype meg innenfor yogafilosofien hadde jeg allerede blitt kjent med den gjennom min egen tilstedeværelse.

Yoga er en integrert del av meg, jeg opplever at det på mange måter alltid har vært det. Yoga gir meg frihet  og disiplin til å både oppfatte og oppleve livet mitt slik jeg ønsker.

 

Hvordan har din yogapraksis endret livet ditt?

Yoga har gitt meg full tillit til at uansett hvor livet fører meg så vil det stabilisere seg rundt meg. Og jeg vet at jeg alltid kan finne ro og mening i øyeblikket. Men jeg har også, som alle andre, dager som kan virke tunge eller meningsløse. Jeg ville ikke vært dem foruten. Kontrastene i livet opplever jeg som svært berikende.
Jeg har lært å se forbi begrensningene mine og oppdage mulighetene som ligger gjemt bak disse. Jeg har lært å være raus med meg selv, også når den rausheten består i å godta at jeg av og til bebreider meg selv.

 

Fortell oss om din yogalivsstil

For meg er ikke yoga en fysisk øvelse, men en måte å møte livet på.
Jeg elsker den fysiske øvelsen min, men jeg lar den være en levende del av meg, fullstendig tilpasset mine behov i øyeblikket. Den fysiske delen av praksisen min kan jeg miste, den mentale biten er den som virkelig har verdi for meg.
Yoga er for meg en dypt personlig opplevelse, en frihet fra dogmer, normer og godtatte sannheter og på ingen måte noe som skal passe inn i en satt mal.

 

Hva gjør deg til en god yogalærer?

For meg er Yoga noe som på et tidspunkt oppstod inni meg. Jeg deler kun det som er en integrert del av meg selv og som har hatt stor innvirkning på mitt eget liv. Og jeg har full tiltro til at det jeg fant er i alle andre også, og at de har alt de trenger for å finne det selv. Men noen ganger kan det være godt å ha noen som skaper et miljø som åpner for denne utviklingen, noen som har en forståelse for denne prosessen og kan møte deg på veien. Jeg vender alltid eleven tilbake til seg selv. Jeg kan gi verktøy, men jeg presenterer ikke løsninger, eller svar på ”livets gåter”. Ingen av oss er i stand til å se hele det store bildet og virkelig vite hva som er til vårt eget beste, langt mindre noen andres. Ofte ligger de største gavene i de tyngste opplevelsene. Jeg er bare enda et menneske i prosess. Det at jeg har lagt mye bak meg som andre fremdeles bærer på, betyr på ingen måte at jeg ikke har mine egne ting å jobbe med der jeg er nå.

Jeg er først og fremst en elev, men jeg har noe å dele som kan være av stor verdi for andre, så derfor syns jeg det er dypt givende å gjør nettopp det.

Julia Rippel - YogaMatta.no


Hva er ditt mest minneverdige yogaøyeblikk?

Dette øyeblikket, det evige øyeblikket som livet mitt passerer gjennom, det eneste tidsrommet som virkelig eksistere, det eneste punktet i tid hvor vi har noen som helst form for utøvende makt.

 

Hvordan får du din yogapraksis til å passe inn i hverdagen?

Den viktigste delen av yogapraksisen min skjer nettopp i møte med hverdagen.
En mer helhetlig forklaring på dette kommer under det siste spørsmålet.

 

Hva gjør du når du ikke praktiserer yoga?

Når jeg ikke praktiserer yoga?
For meg er Yoga en måte å møte livet på, men jo jeg faller ut av øvelsen min jeg også.
– Når jeg tror at noe er skrekkelig viktig, eller at jeg trenger noe jeg ikke har.
– Når jeg føler at jeg ikke strekker til.
– Når jeg sloss mot det som er tilstede i øyeblikket og glemmer at jeg kun kan endre det ved konsekvent handling i øyeblikket, godta det akkurat slik det er og jobbe ut i fra det istedenfor å kjempe mot det.
– Når jeg setter øyeblikket på vent til fordel for det som kanskje kommer.
– Når jeg syns at mannen min burde oppføre seg annerledes, så jeg kan ha det bedre, eller når jeg mister tålmodigheten med barna mine.

Jeg gjør alle disse tingene og sikkert også en håndfull andre. Men jeg gjør det mye sjeldnere nå enn jeg gjorde før. Og jeg vet hva jeg gjør når jeg gjør det. Selv om jeg kan unne meg selv disse opplevelsene nå og da, så har jeg aldri opplevelsen av å være et offer lengre. Jeg vet at jeg er helt og fullt ansvarlig for mitt eget liv og at jeg er mer enn godt nok rustet til å ta det ansvaret. Yoga er ikke noe du skal bli flink til, det ville bare vært en ny tvangstanke. Yoga er en opplevelse du tar del i, som vender deg tilbake til essensen av hva du er.

 

Har du noen visdomsord du vil dele med oss?

Visdomsord, nei.
Men for meg, personlig, er det helt essensielt å ikke la Yoga bli et nytt sett med dogmer. Finn din egen sannhet og la denne være i endring så ofte du har behovet for det. Finn frihet i det du foretar deg. Ta til deg det som gir mening for deg i dette øyeblikket, og la alt annet ligge. Ikke forsøk å leve opp til forventninger, verken dine egne eller andres. Det finnes ingen riktig eller gal måte å møte livet på, en hver opplevelse er en fullverdig opplevelse av hva det vill si å være menneske.

 

Hva vil du si for å motivere andre til å begynne med yoga?

Den motivasjonen må den enkelte finne i seg selv.

 

Noe annet du vil dele med oss?

Ja det vil jeg gjerne. Jeg har brukt mange store ord her og beskrevet ting som kan være vanskelige å forstå, hvis du ikke har personlig erfaring med yoga. Jeg vil derfor gjerne dele et konkret eksempel fra mitt eget liv med dere, som setter dette i kontekst.

Denne situasjonen oppstod for snart et år siden.
I lek med mine barn var jeg veldig uheldig og skadet meg stygt.
Dette som følger er deler av en tekst jeg har skrevet om dette tidligere:

”Jeg var sint først, for jeg hadde nettopp gjort noe vannvittig dumt og det var ingen tvil om at jeg hadde skadet meg ganske kraftig langs ryggraden, mellom skulderbladene og to steder i nakken. Men opplevelsen ble fort så intens at jeg raskt innså nødvendigheten av å skifte fokus. Jeg registrerte opplevelsen av at ”Jeg kan ikke røre meg, dette gjør sååå vondt at jeg kan ikke forholde meg til det.” Jeg registrerte også hvordan alle tilknytningene og preferansene mine bruste i bakhodet. Jeg vurderte å felle et par tårer i forbindelse med dem, men det var ikke tiden for det nå, det ville bare styrket dem, og dette var blitt et øyeblikk hvor jeg på ingen måte ville være tjent med å miste tilstedeværelsen min i slike tanker.

Jeg valgte meg et veldig enkelt lite mantra som jeg holdt fast ved og repeterte for meg selv: ”Det er ingenting jeg ikke kan gjøre, det er ingenting jeg ikke kan klare, hvis jeg bestemmer meg for å skape bevegelse så følger kroppen etter. Det er ingenting jeg behøver, det er ingenting jeg ikke kan klare meg uten, jeg er ”fully capable” til å ”take care of” meg selv” Og jeg kom meg opp, slik jeg vet at jeg alltid kan, hvis jeg må. Du kan klare alt hvis det er et spørsmål om å overleve og hvorfor ikke mobilisere den kraften her.

 

Når smertene er så intense at en er tilbøyelig til å tro at “dette går bare ikke” så er det godt å kunne minne seg selv på at det er jo faktisk akkurat det, det gjør “Jeg puster, jeg er tilstede, jeg forholder meg til situasjonen” og det er alt som behøves akkurat nå.

 

I tillegg har jeg den luksusen at jeg selv kan velge de tankene jeg er mest tjent med i dette øyeblikket. Og da velger jeg ikke begrensende tanker som skremmer meg og fører enda større spenninger inn i kroppen min. Jeg bruker heller ikke tilstedeværelsen min på å kjempe mot det som har skjedd, da jeg er så heldig å vite at virkeligheten slik den møter meg i øyeblikket er absolutt. Jeg har ingen kraft i det som ligger bak meg, jeg kan ikke lenger påvirke det. Som alltid så kan jeg bare lære av det og møte opplevelsen min med tilstedeværelse og handling der jeg faktisk er.

 

Jeg vet også at jeg har absolutt ingen forutsetning for å vite hva som er til mitt eget beste, til det er jeg alt for blindet av mine personlige preferanser; ønsket om å unngå ubehag og å holde fast ved det behagelige. Alt for blindet av de tingene jeg har knyttet meg til som en del av min forestilling om hvem jeg er som person. Og jeg vet at jeg trenger ikke være yogalærer, jeg trenger ikke en gang være selvhjulpen eller “funksjonsfrisk”, jeg trenger ingen av disse tingene, jeg bare foretrekker dem. (Og jeg velger alltid det beste jeg kan gi meg selv i en hver situasjon, for ved å ta best mulig vare på meg selv så skaper jeg de beste forutsetningene for å ta vare på andre.)

Jeg har full tillit til at uansett hvor livet fører meg så vil det stabilisere seg rundt meg. Og jeg vet at jeg alltid kan finne ro og mening i øyeblikket. Jeg holder øyeblikket mitt meningsfylt ved å hele tiden tilpasse definisjonen min av hva dette innebærer.

Og det er en befrielse.

 

Alle opplevelser er en fullverdig opplevelse av hva det vil si å være menneske og min opplevelse er den rette for meg. Hvordan vet jeg det? “Fordi det er den opplevelsen jeg har akkurat nå, den er virkelig, den er absolutt, den er det eneste punktet i tid hvor jeg kan møte meg selv “det inneværende øyeblikket”. Her har jeg full tiltro til evnen kroppen min har til å hele seg selv og evnen sinnet mitt har til å møte opp og være tilstede.”

 

Dette øyeblikket med smerte og sårbarhet var, som det alltid er forbigående, kroppen min bygde alt tilbake, sterkere og mer fleksibelt. Jeg føler meg enormt heldig som har yoga til å rehabilitere kroppen min når det behøves og ikke minst som noe sterkt og tilstedeværende i meg som hjelper meg, igjen og igjen, med å møte livet mitt der det er, forholde meg til det og finne berikelsen i det.

Når det er sagt så er det mye lettere å møte store ting i livet. De store tingene, som ringer alle varsel klokker, de håndfaste som vi kan holde opp og vise til verden, se dette er grunnen, jeg kjemper, jeg er ”flink”.

 

De hardeste tingene å forholde seg til er de minste, de vi ikke ”våkner” av, de som får utspille seg over tid under radaren vår, de som ikke kan vises, de som fremstår som en vag følelse av meningsløshet, som en fornemmelse av ubegrunnet svakhet. Opplevelsen av å ikke ha det noe greit, selv om alle forhold ligger tilrette for det.

 

Alle kan være sterke når andre ser og anerkjenner at de ”lider”, det er de små slagene, dem vi kjemper helt alene, som virker for små til å vie oppmerksomhet, som er de tyngste.

 

De store ”slagene” tillater oss å få kjenne på litt av den styrken som bor i oss, og i alle andre mennesker.

Vi kan bruke disse opplevelsene til bli kjent med og kanalisere denne styrken mot de små hverdagslige tingene i livet.  Vær raus med deg selv i denne prosessen og tilgi deg selv igjen, og igjen, og igjen, de gangene du ikke føler at du strekker til… 🙂

©Fotografier av John Helge Bakken

Legg igjen en kommentar